Kunsten å lytte etter det aller viktigste!

Illustrasjonsbilde - Kunsten å lytte etter det aller viktigste

I møtet mellom to mennesker foregår det mye både på innsiden og utsiden av hver person. Noe blir sagt høyt. Mye forblir usagt eller bare indirekte ytret.

Mange har derfor erfart at å lytte er den aller viktigste ferdigheten vi kan trene på. Men hva er det viktig å lytte etter? Hvor ligger nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen? Det skal vi se på nå.

Ikke lytt etter hva jeg tenker

De fleste av oss er trent i å lytte etter hva et annet menneske sier. Hvilke tanker utrykkes? Hva mener vedkommende? Hvilke kunnskap formidles? Det er en analytisk måte å lytte på. Vi vurderer det som blir sagt og responderer deretter. I noen situasjoner er dette en konstruktiv måte å lytte på, som for eksempel i en diskusjon i forkant av en beslutning. Men i samtaler med potensial for vekst og utvikling kreves noe annet. Da kreves empatisk lytting.

Lytt etter hva jeg føler og etter mine behov

Når vi lytter empatisk forsøker vi å sette oss inn i den andres situasjon. Vi lever oss inn i det som foregår i den andre personen og hva vedkommende egentlig har behov for. Vi lytter etter følelsen som ligger bak det som blir sagt, og etter behovet som følelsen peker mot. Det er ikke alltid så lett å vite sikkert hva behovet til den andre er, så da kan vi starte med å gjette på behovet basert på hva vi tar inn, og sjekke det ut i samtalen. Husk da alltid å puste dypt og rolig, for kjernen i empatisk lytting er ditt oppmerksomme nærvær.

Ved å anerkjenne den andres følelser og behov oppstår en dypere relasjon som løser opp blokkeringer, frigjør energi og skaper nye løsninger. Det er noe vi ønsker på mange av livets arenaer, og som gjør det lettere å fungere optimalt sammen.

Det gjelder både blant kolleger på jobb, i møte med våre kunder, leverandører, pasienter eller brukere, i relasjonen til vår livspartner, barn og nære venner, og som vi skal se i eksemplet nedenfor, i en helt vanlig skolehverdag.

Et eksempel fra en skolehverdag

La meg først vise deg et eksempel på å lytte etter tankene i stedet for å lytte etter følelser og behov. Mitt utgangspunkt er en samtale jeg overhørte mellom en lærer og en førsteklassing på en skole jeg var innom for en tid tilbake (samtale 1).

Etterpå vil jeg vise hvordan samtalen kunne vært dersom læreren hadde behersket relasjonsbyggende kommunikasjon og lyttet etter barnets følelser og behov, fremfor etter hva barnet tenkte (samtale 2).

Samtale 1

Lærer: – Jeg ser at du er alene i friminuttene. Skal jeg hjelpe deg å bli kjent med de andre barna?
Elev: – Jeg vil ikke bli kjent med de dummingene!
Lærer: – Det er ikke pent å kalle andre for dumme, det vet du.
Elev: – Du er også dum!

Vi forlater samtalen her, for den har allerede havnet på feil spor. Denne samtalen starter helt fint med at læreren uttrykker en observasjon (fakta) om barnets aktivitet i friminuttene. Videre spør læreren barnet om det vil ha hjelp til å løse et antatt behov, å bli kjent med de andre barna. Så langt er alt bra

Når barnet svarer glipper det litt for læreren. Da hører læreren hva barnet tenker om de andre barna, og ikke hva barnet føler og har behov for.

Det er ikke noe feil i det læreren sier om at det er galt å kalle andre dumme, men det møter ikke barnet på en måte som anerkjenner barnets følelser der det er nå. Derfor vil samtalen heller ikke komme nærmere å møte barnets egentlige behov. Formaninger om hva som er riktig oppførsel er ikke det barnet trenger her.

En annen løsning

I en tenkt utgave av samtalen, som jeg skisserer nedenfor, ser vi at læreren lytter etter barnets følelser og behov, og anerkjenner disse ved å speile tilbake det læreren fanger opp. Da føler barnet seg sett og forstått. Svarene blir nå helt annerledes.

Samtale 2

Lærer: – Jeg ser at du er alene i friminuttene. Skal jeg hjelpe deg å bli kjent med de andre barna?
Elev: – Jeg vil ikke bli kjent med de dummingene!
Lærer: – Er du lei deg for at du ikke har fått noen venner i klassen ennå?
Elev: – Ja, det er ingen som vil leke med meg.
Lærer: – Så du er trist fordi ingen har spurt deg om du vil være med på leken i friminuttene?
Elev: – Det er ikke bare i friminuttene. Jeg kjenner ingen!
Lærer: – Er du redd for at du må gjøre alt på skolen helt alene?
Elev: – Ja, jeg vil ikke være alene.
Lærer: – Det skjønner jeg godt. Ønsker du at jeg skal hjelpe deg å bli kjent med de andre barna så du alltid har noen å gjøre ting sammen med?
Elev: – Ja, det er det jeg vil!

Som vi ser fortsetter læreren her å lytte etter følelser og behov helt til det blir naturlig å presentere en løsning på det læreren tror barnet ønsker. Da har barnet blitt sett og tilliten er bygget opp.

Med et større barn eller en voksen kunne det vært naturlig å spørre vedkommende selv hva det ønsker.

I noen tilfeller er det nok bare å anerkjenne følelsene og de underliggende behovene for å unngå en mulig opptrapping av en konflikt.

Det gjelder ikke bare i skolen

Dette eksemplet er fra en skoleklasse, men det kunne like gjerne vært fra en ledergruppe, en medarbeidersamtale, en samtale med ditt eget barn, ektefelle, eller hvem som helst andre. Prinsippene er akkurat de samme.

Neste gang du møter et menneske som raser mot deg, kommer med beskyldninger, anklager eller andre angrep – ikke lytt etter tankene deres. Lytt etter følelsene og det underliggende behovet som ikke blir møtt. Det er der du finner nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen.

Lykke til

Artikkelen er tidligere publisert på geirhagberg.no

Legg igjen din kommentar og delta i dialogen!

Rull til toppen