Har det betydning for det offentlige ordskifte hva vi kaller det? Jeg mener det har det fordi ordet vi bruker om selve ordskiftet legger føringer for formen på ordskiftet, som igjen gir næring til ordene vi velger å bruke i samtalen.
I april 2020 startet Dialog i Praksis sine livesendinger med ÅpenDialog. Vi fikk raskt mange engasjerte og hyggelige tilbakemeldinger. Mange har savnet god dialog om viktige temaer og ønsket derfor vårt initiativ velkommen. Det setter vi stor pris på.
I en av de e-postene vi mottok etter vår første sending skriver en begeistret innsender følgende:
Dere har valgt begrepet dialog. Til forskjell fra Debatten. Jeg forstår hvorfor. Det siste er jo med Fredrik Solvang blitt en vanvittig merkevare i NRK. Men dialog og debatt er vel samme sak. Mennesker som utveksler synspunkter om et tema. Med en mer eller mindre styrende dialogleder.
Innsenderen målbærer en holdning til de to kommunikasjonsformene jeg tror er ganske vanlig. Jeg ser stadig ordet «dialog» brukt om alt fra en rekke monologer etter hverandre, strukturerte diskusjoner der man prøver å bli enige, noen ganger forhandlinger, om rene debatter (en kamp for å vinne saken) og om vanlige samtaler mellom to mennesker (som motsetning til monolog). Vi legger noe mer i ordet dialog enn det.
Selve ordet dialog kommer fra gresk, dia som betyr gjennom, og logos som betyr ord/fornuft/mening/utveksling. Dialog er altså en utveksling, eller flyt, av ord og fornuft som skaper mening. En god dialog mellom to eller flere parter er positiv kontakt mellom dem.
Der debatten har som formål å vinne frem med sine påstander og argumenter, har dialogen som formål å skape forståelse, forsoning eller oppklaring.
Debatten forsterker allerede inntatte posisjoner, tydeliggjør motsetninger og ulike standpunkt, men den fører sjelden til ny tenkning. Dialogen på sin side gir rom for å utforske det ukjente, oppdage de skjulte mekanismene i våre strukturer, bygge fellesskap og et større VI, skape forståelse og lede til ny innsikt.
Vi trenger fortsatt debatten i samfunnet. Men vi trenger også mer utforskende dialog. Derfor mener jeg det er viktig å vite når vi trenger hva, og hva vi faktisk bruker. Hva vi kaller ordskiftet vi inviterer til legger føringer for hvordan deltagerne vil oppføre seg, og dermed føringer for hva vi kan forvente å få ut av ordskiftet.
En annonse i en riksdekkende avis reklamerte nylig for en debatt om antibiotikaresistens. I annonseteksten sto det: «Vi trenger nye tanker og nye løsninger. Det kreves et voldsomt felles løft, og det må skje fort.» Her ønsker arrangøren tydeligvis resultatet fra en dialog, men inviterer til debatt. Da må man ikke bli skuffet om det ikke kommer nye tanker og løsninger ut av det.
Når nesten alle offentlige samtaler det inviteres til kalles debatt blir resultatet fort deretter.
Dialog i Praksis mener tiden er overmoden for litt mindre debatt og langt mer dialog. Vi ønsker ikke debatten til livs, men vi ønsker flere former for ordskifte. Det er tid for å finne sammen gjennom forståelse, fellesskap og nytenkning. Til det trengs noe annet enn debatt. Til det trengs rom for den frie tanken som finnes i skikkelig dialog.
I våre sendinger med ÅpenDialog skal både panelistene og publikum få mulighet til å øke sin forståelse om et aktuelt tema, utfordre sitt perspektiv og kanskje se nye muligheter. Nettopp det er dialogens styrke. For dialog og debatt er ikke det samme!
