David Bohms dialogiske univers

David Bohms dialogiske univers

Dialog i Praksis henter sin dialogiske inspirasjon fra blant annet den amerikansk-fødte britiske fysikeren og filosofen, David Bohm. Bohm skrev en rekke bøker om sin forståelse av det kvantefysiske rommet, kollektivets tanker og dialogens kraft. Han var selv grunnleggende undrende og utforskende til alt rundt seg og ønsket å skape en dypere sammenheng mellom menneske, verden og universet. Han jobbet mange år sammen med Albert Einstein som uttalte at hvis det var noen som kunne få kvantefysikken til å gi mening ut over blott å fungere matematisk, så måtte det være nettopp David Bohm.

Bohms grunnleggende ønske var en annerledes og bedre måte å leve sammen på. Han så at i en verden som i økende grad må baseres på gjensidig avhengighet, er vi nødt til å komme sammen i et meningsfullt felleskap der alle er i dialog med alt, også egne antagelser og fordommer. Uten et åpent sinn og en vilje til å se andres perspektiver og meninger som interessante og ikke truende, vil vi ikke lykkes i å skape en bedre og mer harmonisk verden. Hans tese var at verden kan forbedres ved at vi innser at vi alle er endel av den samme, kollektive bevissthet og at alle sitter på deler av sannheten. Ved å løfte frem flere perspektiver på et tema, samtidig som vi følger med på hvilke antakelser vi legger til grunn i våre begrunnelser, kan vi komme frem til ny innsikt, endre perspektivet eller forene det som har vært stykket opp og delt.

Bohm selv beskriver dialog blant annet som en kollektiv observasjon av hvordan skjulte verdier og intensjoner kan styre oppførselen vår, og hvordan ubemerkede kulturelle ulikheter kan kollidere uten at vi skjønner hva som skjer. Videre mener han at sannheten sjelden kommer fra allerede etablerte meninger, men at den heller vokser frem gjennom fri flyt av impulser fra et dypere plan. Derfor blir det så viktig å være bevisst tilstede med hele seg i utøvelsen av dialog.

Bohm kom stadig tilbake til tilbøyeligheten vi har til å forsvare vårt eget synspunkt og til å slutte oss til meninger som samsvarer med våre egne snarere enn å gi plass til et mangfold av synspunkter og å lytte med interesse til de som er uenige med oss. «Det som oftest hindrer dialog», sier han, «er når vi holder fast ved egne antagelser og meninger og forsvarer dem». Denne impulsen til å forsvare egne og dømme andre ligger dypt forankret i vår biologiske arv. Vi må forstå og observere denne mekanismen for å kunne løse oss fra den, ellers blir våre meninger fastlåste, dogmatiske og styrt av myter som påføres nåtiden som ukrenkelige sannheter og vi kommer ingen vei.

Dermed er det knyttet en god del selvdisiplin til utøvelsen av den Bohmske dialogen. Bohm var selv veldig opptatt av betydningen av å være bevisst tilstede i øyeblikket, åpne sinnet og slippe tankene fri for å kunne fange opp helt ny tenkning. Han brukte kvantefysikkens beskrivelse av kollektive felt til å forklare hvordan mennesket også kan forenes i et energetisk tankefelt og få innsikter og impulser som er genuine og nyskapende. Det skjer rett og slett fordi de tilstedeværende åpner opp for muligheten dette felleskapet gir til å skape dette sammen.

Kort fortalt gir den bohmske dialogen grunnlag for; fri flyt av tanker og meninger, empatisk lytting og undring, innsikt i underliggende antakelser, klargjøring av intensjoner, og utforsking av nye muligheter.

Legg igjen din kommentar og delta i dialogen!

Rull til toppen